|
Vitnesbyrd |
Aud G. |
||
|
Gjennom hele barneskolen hadde jeg en kristen frøken, og innimellom gikk jeg også på søndagsskole. Jeg fikk fisker og stjerner og lærte vel mer om bibelen enn barn gjør i dag. Jeg kunne fadervår utenat, var snill og grei og flink på skolen. Jo, jeg gjorde da noe galt. Var på epleslang, ringte herr Gran fra de røde telefonkioskene og spurte om det var Furu jeg var kommet til J Men det var jo sånn alle gjorde. Men selv om jeg hadde hørt mye om Gud og kunne alle bibelfortellingene og var snill og grei, så var jeg aldri særlig opptatt av Gud. I tenåra ble han enda fjernere. Jeg var på disko, onsdag, fredag og lørdag fra jeg var 18, ja kanskje litt før. Der trodde jeg lykken var og det var alltid en spenning rundt dette, men hver helg og hver onsdag ble ganske lik etter hvert. Jeg ble ferdig med videregående., fikk jobb, flyttet, fikk kjæreste og nye venner. Venner som hadde en rød bibel på bordet. Det var merkelig synes jeg. Vi snakket mye om denne bibelen, og det som stod der. Vi satt oppe til langt på morran, ikke for å feste, men for å prate om Gud. Og det var mye mer spennende enn å drikke seg full syntes jeg. Uker gikk, og jeg kjente at noe skjedde. En dag jeg kikket i speilet på badet begynte jeg å prate til meg selv. Jeg var helt frisk, ja. Det var bare det at jeg kjente det var en slags kamp om mitt sinn. Jeg ble dradd i to retninger. Jeg ville bli kjent med Gud, men den i speilet ville ikke. Slik fortsatte vi en stund, men plutselig en dag var vi enige. Jeg ringte en venninne og spurte om hun kunne være med på bedehuset den kvelden. Jeg hadde sett at det skulle være møte og jeg bare visste at jeg måtte gå. Min venninne med den røde bibelen ble selvsagt begeistret og ville være med. Hun hadde jo bedt om at dette skulle skje, men det visste ikke jeg da. Vi avtaltes å møtes utenfor bedehusdøren. Det var veldig viktig for meg å møtes der, for jeg kunne bare ikke gå inn alene. Jeg kunne nesten ikke komme meg til bedehuset en gang. Jeg kikket meg rundt til alle kanter for å se om noen så meg. Dette var så fryktelig flaut på en måte. Bedehuset. Jeg husker jeg sprang over veien og bort til min venninne som ventet. Vi gikk inn. Jeg følte meg nesten som en forbryter som prøvde å skjule noe. Møtet husker jeg ingen ting av, men etter møtet var det noen som samlet seg i en peisestue og hadde det hyggelig sammen. En mann der var tydeligvis så begeistret og uttrykte det slik: Jeg er så glad, sa han, så glad for friheten i Kristus. Jeg kikket på ham med store øyne, jeg ante ikke hva han snakket om. Jeg skjønte ikke hva det betydde, men jeg visste at jeg ville ha det. Og det var det eneste jeg klarte å si den kvelden: Jeg vil også ha det du snakker om, sa jeg. Så kom tårene og de ba for meg. Siden har livet ikke vært det samme. Nå skjønner jeg hva mannen snakket om, og nå skjønner jeg hvor jeg finner mening med livet. Jeg fikk meg en rød bibel og begynte å lese. Litt sånn forsiktig, og ordene ble levende. Det kan de bli for deg også, og jeg kan love deg at livet med Jesus er verdt å prøve. Men uten å prøve det kan du ikke forstå det, det er som å si at du ikke liker pizza for det ser så ekkelt ut. Det er ingen sannhet fordi du antar at det er ekkelt. Du er nødt til å teste det ut selv. Å tro handler ikke bare om tro, men du kan faktisk erfare og kommunisere med Gud. Derfor kan vi si at det er sant, det som står skrevet….
Er det ikke mer? Har du opplevd å se en skikkelig bra film, eller lese en utrolig bra bok som du skulle ønske aldri sluttet. Du vil bare se mer, og kjenner en følelse av skuffelse når det plutselig er slutt, og du blar om til siste side i en god bok. Det kom liksom litt overraskende på: Er det ikke mer ? Akkurat det spørsmålet stilte jeg Gud for 12 år siden, da var jeg 27 år og hadde vært kristen i 6 år. Jeg var så glad for å ha Jesus i livet mitt, og jeg hadde fått innsikt i en spennende verden som jeg ikke visste eksisterte før. Jeg ønsket å dele med andre at der fantes en levende Gud som man kan snakke med og som hører meg. Og ikke minst var jeg glad for at jeg hadde fått visshet om at dette livet på jorda ikke var det første og siste kapittelet i historien om meg, men tvert i mot, det var bare begynnelsen på en evighet med Gud hvor jeg skulle få være med. Og det er det for alle som vil tro. Men etter seks år så dukket likevel spørsmålet opp: Er det ikke mer? Det høres kanskje rart ut, for jeg vet mange som er veldig fornøyd med å være der jeg var. Du har det bra og livet flyter greit av gårde, det er trygt og godt på en måte, og du vet du er reddet inn i evigheten. Men jeg var ikke fornøyd med det, og jeg ba til Gud: ”Gud er dette alt, er det ikke noe mer. Ja Gud, det er ikke det altså, dette alt som jeg har er veldig bra, men jeg lurer på om det ikke er enda mer. For hvis det er det så vil jeg gjerne ha det.” Så fikk jeg en drøm. Jeg stod langs en elv og kikket rundt meg, mange badet langs elvebredden og alle var så fornøyde. Det var så fint der, med frukttrær og en liten sandstrand ved bredden. Men jeg la merke til at elven svingte seg langt av gårde bortover, forbi det øye kunne se. Og jeg ville uti elven og svømme med. Jeg ville se hva som var bortenfor og jeg la på svøm. Mange ropte at jeg ikke burde, det var strøm og kunne være farlig, men jeg brydde meg ikke, jeg måtte se. Og etter en stund så oppdaget jeg nydelige steder, enda flottere enn den elvebredden hvor jeg hadde holdt til. Det var så mye flott at jeg kunne ikke se meg ”mett”. Da visste jeg at Gud hadde mer for meg. Men jeg måtte tørre å bevege meg ut på dypt vann, i strømmen. Noen måneder senere så fikk jeg og mannen min anledning til å dra til Israel. Vi bodde på Kibbutz i tre mnd. og jobbet der. Vi fikk reist rundt i landet og treffe mange interessante mennesker. Og ikke minst se det landet hvor Jesus ble født og de stedene han vandret. Gud lot det oppholdet bli helt spesielt og lot oss møte mennesker som bekreftet vår lengt etter noe mer. Og jeg kan love deg at der er mer. Der er så mye mer at du ville gispe etter luft om du hadde sett det klart. Jeg tror ikke vi ville maktet det, og derfor er det godt å få se litt av gangen J Jeg vil si til deg at bibelen er så full av visdom og sannheter som kan hjelpe deg gjennom livet, at du kan bruke et helt liv på det og stadig få se nye ting, selv ikke da vil du se alt. Samtidig er Guds ord så fantastisk at du kan romme hele dens visdom i en setning: Elsk Gud, din neste og deg selv.
Tone D. |
||
|
Jeg ønsker å avgi et enkelt vitnesbyrd om hva Jesus betyr for meg i hverdagen. Siden jeg ble en kristen for over 30 år siden har Jesus bergtatt meg bare mer og mer for hver dag som går. Han er selve livet, opphavet for alt ja, selve eksistensgrunnlaget mitt. Hans kjærlighet er så grenseløs at det går aldri an og prøve og forklare den. Livet med Han er ikke bare en livbøye eller en garanti for et evig liv sammen med Han eller noe jeg tror på av frykt for å havne i fortapelsen. Det er i Han jeg lever og rører meg og er till , Han kjærlighet er sterkere enn alt og overvinner alt som er svakt, usikkert og fryktsomt i meg. Aldri kan jeg takke Han nok for Hans lidelse og død , Hans oppstandelse og evig seier for meg og for alle som vil invitere Han som Herre inn i sitt liv. Han beseiret døden og synden for alle mennesker. Kontrasten mellom før jeg var kristen og etter er uutsigelig. I alle mennesker er det tomrom som skriker etter den eneste sanne Gud og Far. Dette rommet blir fyllt opp når vi sier ja til Han. Det står i bibelen at Han bor ved troen i deres hjerter som har tatt imot Han og det kjenner jeg helt konkret. Nå slipper jeg og be til en Gud langt oppe i himmelen et sted, men kan ha fortrolig felleskap med Han hvert minutt på døgnet, Det er ikke alltid jeg lever ut fra mitt nye gjenfødte liv, da merker jeg at Han blir bedrøvet inne i meg og må ydmyke meg og be om tilgivelse, da overøser Han meg med kjærlighet og nåde og viser meg hvordan jeg kan handle neste gang uten å ramler. Hans nåde er ny hver dag. Livet med Han er utfordrende og spennende og Han deler med seg av sine hemmeligheter til de som lever så nær Han at de hører Hans stemme. Når motgangstider kommer, er tryggheten den at samme hva som skjer så står jeg på fast grunn. (det var en som sa engang at : det er bedre å stå vaklende på fast grunn, enn fast på vaklende grunn) Vissheten om at Han alltid er der, like trofast og sann er uvurderlig for meg. Menneskers humør og trofasthet er opp og ned, men ikke Hans. Guds største lengsel er at alle skal få oppleve den nye fødsel ved å ta imot Jesus som sin Herre og Frelser. Du har min varmeste anbefaling .
Eva T. |
||
Hei! Jeg heter Siv og er 34år, livet mitt kunne ha vært et helvete -men jeg møtte Jesus! Hvorfor? Hadde min fortid bestemt min fremtid hadde det ikke vært håp for meg! Jeg ble mobbet alt i barnehagen, jeg ble misbrukt av en lærer det startet sommeren før jeg begynte på skolen. Første skoledag var ikke slik den skulle være og jeg skulket skolen alt første uken i første klasse. Da overgrepet ble avslørt, ble mine foreldre skilt. Vi var 5 søsken, de tre største ble hos pappa og vi to minste flyttet med mamma.. Overgrepene fortsatte men nå av en annen mann.. Jeg gikk rundt å trodde at alt vondt som skjedde var min feil, jeg var konstant redd og usikker. Det gjenspeilet nok hele meg for jeg ble et mobbeoffer uansett hvor vi bodde. Min mor var mye syk, det var en turbulent oppvekst. Min mor giftet seg igjen, og min stefar misbrukte meg fra jeg var 10år.. For å gjøre en lang historie kort, var det en oppvekst med dårlige forutsetninger for en god fremtid! Men Halleluja jeg møte Jesus! Jeg har alltid trodd på Jesus, til og med gjennom alt det vonde har han vært min trøst, styrke og hjelp. Alene men samtidig aldri alene! Da jeg gikk ut av 9 klasse var jeg på tur inn i galt miljø, men heldigvis fikk jeg et spørsmål og det var "Er du en kristen" ingen hadde spurt meg om det og jeg viste at jeg ikke var det så jeg sa Nei, så fikk jeg spørsmålet "Vil du bli det" jeg sa "JA" og fra det øyeblikket ble hele mitt liv forvandlet. Jesus har legt meg, og i dag er min identitet i
Jesus og ikke i det som har vært. Min fremtid er bestemt av Jesus -og
det er en fantastisk Siv T. |
||
Jeg er oppvokst i en kristen familie, og fra jeg var liten har Jesus vært en virkelighet for meg - jeg visste han var der. Når jeg ble ca 12 år bestemte jeg meg for å ta kristendommen på alvor; å prøve å leve etter Jesu eksempel og bli mer kjent med Gud personlig. Livet er litt av en reise! I vanskelige tider har Gud vært der så utrolig konkret, og jeg føler meg så heldig som har fått bli kjent med han. Andre ganger har jeg valgt å "løpe fra han" på en måte... Det er merkelig - vi mennesker har så lett for å like å ligge i søla litt, i vår egen selvmedlidenhet, bitterhet, sårhet... Å bli kjent med Gud betyr åpenhet, ærlighet, og han dealer med ting som gjør vondt. Helbredelse er en virkelighet ja! Jeg har opplevd det spesielt i familien - situasjoner som er umulig å forandre på - og jeg mener umulig - snur Gud helt om på. Og hardhet mot foreldrene mine blir smelta. Relasjoner blir fiksa. Men det er en prosess som jeg må være villig å være med på. Det er mange skritt å ta etterhvert som Gud peker på ting.. og det er ikke alltid lett.. så noen ganger har jeg valgt å drite i Gud og leve for meg selv. Men alltid når jeg kommer tilbake til han så opplever jeg en tilfredsstillelse og en visshet om at dette er alt jeg alltid har trengt. Og selv om å bli kjent med Gud fører med seg å se mer av hans hjerte for folk og dermed skjønne at livet ikke handler om å få det så komfortabelt som mulig, men å lære å elske som han, så må jeg si at det er deilig befriende å leve for han! Nå studerer jeg et år i Oxford, England, på bibelskole... Jeg lærer så mye mer om ting jeg trodde jeg "visste" om Jesus - jeg er så takknemlig for hva han har gjort for meg - for oss... Og det er alltid så mye mer om Gud å lære! Det blir aldri kjedelig :) For tiden holder Gud på å vise meg hva det vil si at han er *Far*... Hans ubetinget kjærlighet er ufattelig. Jeg har liksom ikke turt å tro på det helt. Eller kanskje jeg bare ikke visste at det var mulig. Å ta imot det livet vår skaper har å gi - det livet vi er skapt for å finne- synes jeg er verdt å gi alt for! :) Ellen M. |
||
Her er mitt vitnesbyrd. Jeg var søkende og meldte meg inn i alternativt livsverk. Så var jeg hos noen venninner og så på en kristen film. Det vekte noe i meg. De spurte om jeg ville være med på et møte og jeg sa ja. Jeg meldte meg ut igjen av alternativt livsverk samme kveld. Da jeg var på møte så kjente jeg det i hjertet fra første stund og da de som ville ta i mot Jesus kunne opp var det bare helt riktig for meg og følte at det var sånn det skulle være. Anette N. |
||
|
Det skjedde en august dag i 1986. Jeg kjørte bil i 90 km timen på E-18og ca. 300 m. før Holmestrand tunnelen, ropte jeg til Jesus. «Jesus -jeg tror på deg - tilgi meg min synd - jeg vil at du skal være min frelser, jeg vil at du skal være Herre i resten av mitt liv» Umiddelbart ble jeg fylt med en enorm glede, og fred. Jeg ble – det bibelen beskriver - «født på ny». Og fra da av har jeg vært «som en ny person» i 20 år. Den gleden jeg har inni meg over å tilhøre Jesus -kan ingen ta fra meg. Livet senere har bestått av gode dager og onde dager. Men troen på Jesus vokser i meg år for år. For jeg erfarer virkelig at Jesus lever og at han er virkelig slik vi leser om i bibelen. Full av barmhjertighet, tilgivelse og kjærlighet og sannhet. Og han hjelper meg til å leve det samme livet som han levde – mot andre. Etter at jeg ble en kristen har jeg blitt skikkelig overrasket. Så mange kristne det finnes og hver dag blir det ca. 60 000 flere over hele verden. Og alle kan vitne om det samme som meg: Jesus er FANTASTISK. Og han er virkelig verdens frelser. Den eneste! Og han lever idag og gjør under og tegn og mirakler i menneskers liv i dag akkurat slik vi kan lese om i bibelen. Det beste jeg personlig opplever er når jeg har gjort noe dumt eller feil, er å få komme til han og be om tilgivelse - og da kjenne hvordan skyldfølelse og nedtrykthet forsvinner - og bli erstattet med en enorm kjærlighet fra Jesus. Det unner jeg alle mennesker å oppleve.
Jan Christian H. |
||
|